Richie the Cat's sykkeltur 2021: Hørt om italieneren som fikk trøst på Røst?

Lengst ute og lengst sør i Lofoten, langt til havs, ligger det en bitteliten øykommune helt for seg selv.

Røst heter den. Med nøyaktig like mange øyer som det finnes dager i et år. De påstår at det er verdens nordligste sted uten vinter i meteorologisk forstand.

Vi skriver mandag 21.juni og Richie the Cat, sylfersk på årets sommertur på sykkel, lover et par ting:

Å fortelle om italieneren som fikk trøst på Røst. Å skrive et innlegg hver dag sånn ca de neste 8-9 dagene om livet på sykkelveien. (deretter blir det stille, som vanlig).

Det hele begynte "tidlig en søndags morgen", som det heter i sangen. To fulle sykkelkofferter og mange vesker og bager, først bil, så båt, så tog, så fly, og så båt igjen. Og vipps - så var man på lille Røst. 3 timer og 35 minutter med båt til slutt, der gitt, rett ut i havet vest av Bodø.

Syklene var skrudd sammen på Bodø lufthavn og koffertene velvilligst og gratis tatt under sine vinger av Widerøe, som tar seg av alt som heter bagasje deromkring. De er veldig greie på Widerøe, synes vi. En ordinær sykkelkoffertoppbevaring koster nemlig 100 kroner pr koffert. Pr dag.

Så merket du kanskje at jeg skrev vi, og ja, det er nytt reisefølge i år, i alle fall fra start. Med kortere etapper på programmet, og et romantisert, lite Lofot-eventyr på gang, lot det seg gjøre å overtale min totalt sykkel-utrente bedre halvdel å kaste seg sykkellivet i vold. Veldig sporty gjort, så får vi nå se hvor det ender med den saken...

Første utfordring var i hvert fall de få kilometerne over Røstlandet i dag. Når man står på det høyeste punktet her, er man hele 11 meter over havet, så den øvelsen kan vi konstatere at i hvert fall gikk bra!

Det er stort sett fiskeri, og litt turisme, som gjelder her ute. Begrepet alle-kjenner-alle, er så absolutt gyldig, selv om det under det årlige Lofotfisket kan være at det glipper litt med den regelen. Da er det rene bonanzaen her ute, med stor økning både i antall båter og folk.

Som det nå enn var, vi slet litt med å finne vårt aldeles utsøkte Airbnb-husvære i går, og endte opp med å spørre opptil flere av de innfødte om riktig hus. Blant annet gjorde vi et framstøt mot den ikoniske Skomværkroa, som viste seg å befinne seg bare et steinkast fra vår flotte enebolig for natten. Alke-kjenner-alle, ja. Mange av husene er skiltet med egne navn, som Astridhuset og Gustavhuset osv. Med drøyt 500 fastboende går det an. Om om man ikke kjenner alle, så er Røst i hvert fall plassen for å bli kjent.

På intime Skomværkroa styrer han Steinar Greger, og det han ikke vet og kan fortelle med entusiasme om Røst, er ikke verd å vite. Vi skulle bare runde av kvelden med to kalde i den berømte baren hans, der alt er håndlaget ned til minste detalj, den påstås å være Lofotens flotteste. Så endte vi opp i trivelig passiar med både verten, lokale og tilreisende, gratis prøvesmaking av diverse varianter av tiramisu, god musikk og i det hele tatt. En smule mindre viljestyrke og the Cat kunne risikert å rett og slett "havne utpå", som det heter.

Han Steinar bak Lofotens flotteste bardisk. Nordlandspils og skreichips er en uslåelig kombo her. Blant annet.

Vi kom oss heldigvis i seng i anstendig tid, og siden både Yr og Storm hadde meldt regn hele påfølgende dag, var det ikke overraskende å finne himmelen lysegrå og høy, uten å ha det minste fuktighet å by på.

Dermed var det bare å sykle i vei, og NÅ kommer vi til italieneren:

Pietro Querini var en italiensk handelsmann fra Venezia som drev i land på Røst på 1400-tallet, han skulle til Holland, men var kommet fullstendig ut av kurs. Querini og hans mannskap ble værende på Røst i flere måneder, og ble tatt godt hånd om av de drøyt hundre sjelene som bodde der. Senere skrev italieneren ned sine opplevelser, sannsynligvis den aller første skrevne reiseskildring fra Norge. Han fikk helt åpenbart "trøst på Røst", og det hele er ganske så artig lesning. Du finner noe av det her.

Det er ikke så veldig mye vei på øya. Lengst ut kommer man til ruinen av den gamle steinkirka. Den står forblåst uti ingensteds hen, og var i bruk til dagens kirke ble innviet i år 1900.

En gang gudshus, i dag en praktfull ruin...

Og som om ikke Pietro Querins historie er spennende: Visste du at Norge har hatt ei dronning som het Isabella av Burgund? Ikke det nei. Men hun var gift med kong Christian II, han "tok henne til sin hustru", som det het i gamle dager, da hun bare var 14 år gammel, og han selv var 34. Det var andre forhold den gangen, kan man si. Men hva har så dette med Røst å gjøre?

Vel, Isabella gikk også under et annet navn, nemlig Elisabeth av Østerrike. Ryktet forteller at da hun pur ung var på vei sjøveien til København for å bli giftet bort med kongen, kom også hun ut for en voldsom storm, og drev av kurs.
Som takk til de høyere makter for at hun overlevde, bestemte hun seg senere til å gi et alterskap i presang til 5 kirker langs Norskekysten. Ett av disse står i Røst kirke.