Epilog - Dett var dett

Det var den store "må-dagen" i dag. På Richies sykkelturer dukker det gjerne opp noen slike dager, og det innebærer som regel at det er opptil flere ting man må rekke. I dag, for eksempel, ble de siste kilometerne på årets hovedtur syklet. Men for at det kunne komme til en snipp, snapp snute måtte syklisten stå opp tidsnok til å ha godt med tid til å måtte sykle 51 km til Andenes. Der måtte han ta ferga over til Gryllefjord for så å måtte ta bussen til Finnsnes, før han måtte sykle 16 kilometer til kommunegrensa til Senja og tilbake, før han til slutt måtte rekke hurtigbåten til Harstad. 

Utrolig nok gikk hele denne logistikkøvelsen helt som smurt.

Og dermed kan det settes punktum. 

Det var nesten som å kjøre en flik av interstate gjennom Midt-Vesten i USA i dag. Flere mil nesten rett fram, omtrent uten en sving, uten en bakke. Men med 9 grader, 11 sekundmeter sidevind og flere sure regnbyger var jeg både våt og kald ved ankomst Andenes. I Andenes går det ei sommerferge over til øya Senja, men noe venterom finnes ikke, så her var det bare å stå i blåsten i 20 minutter og vente til balja dukket opp. 

Akk ja, det er ikke bare undertegnede som ler av vær-spåmennene, som har tilgang til all verdens teknologi og remedier. De sliter fortsatt med å fortelle hvordan været skal bli om 6 timer. Ikke bare av og til, i det siste har de bommet så ofte at en mister tilliten.  I går, for eksempel, var både Yr og Storm enige om at det i dag skulle bli opphold en god del timer på dagen. Det ble det ikke. Det regnet faktisk mer enn det har gjort hele uka.  I morgen ser jeg at det meldes 'fare for styrtregn' på Østlandet. Det loves 'store lokale forskjeller', og budskapet er kort og godt 'følg med!'. Yeah, right. I tipping kalles dette helgardering. 

Men Skomakerstua i Risøyhamn var jammen et koselig sted. Takk for et fint opphold, Heidi og Sven!

Hele dette helt for seg selv. 

Ferga ankom eksotiske Gryllefjord i Ytre Torsken helt i rute. Plutselig var man på Senja, Norges nest største øy. Som bærer det superkule navnet Sážžá på samisk.

Gryllefjord seafront. 

I Gryllefjord har jeg vært på sykkeltur før, men det ble ikke tid til noe utvidet gjensyn. Eller en da capo av turen over øya til Finnsnes. Etter en kort liten visitt innom den eneste butikken, dukket bussen opp, den går bare to ganger om dagen, så her måtte tidsplanen følges til punkt og prikke.

Yttersida av Senja. Grønt hav. Fortsatt like vakkert. 

Vel framme i Finnsnes var det bare å hive seg på sykkelen sørover, til kommunegrensa og tilbake igjen, tiden var småknapp, i hvert fall om det skulle skje noe uhell med sykkelen. Senja kommune er forøvrig den nordligste av alle de med nye kommunenavn. Det er en sammenslåing fra 2020 av 4 andre kommuner: Lenvik, Berg, Tranøy og Torsken. 

Vel, 22 nye kilometer ble det, inkludert 6 km ekstra fordi sykkelbrillene ble kjørt fra i veikanten og måtte tilbake for å hentes. Det holdt akkurat med den hurtigbåten til Harstad.

Av en eller annen grunn ble det til at det hele kulminerte med et bilde sammen med han Ottar fra Hålogaland, på folkemunne kalt Ottar fra Lenvik. Den unge vikingen ruver i nordnorsk historie. The Cat ruver.... i høyden på et sykkel-nachspiel i Østerdalen. Og det kommer. Kanskje allerede i juli? 

Kommune nr 12 av 12. Gotcha! 

Takk for at du har fulgt meg på tur. Jeg kommer innom en gang til i sommer -  med en anekdote fra Hedmarken. 

🐱

Sammen med han Ottar i Finnsnes. 

På vindens vinger

- Det var jammen en kort sykkeltur idag, sa mitt reisefølge, uthvilt og fin ved ankomst. Og dermed satte hun punktum for sin sykling på denne turen, med nye drøye 5 mil på sykkelsetet.

Ja, ja. Sånn kan det gå. Med et par dagers trening, flat og fin veg nesten uten trafikk, og med for det meste god medvind i ryggen, kan selv den største skeptiker bli smått sykkelbegeistret. Men 5 mil er nå tross alt 5 mil uansett. 

Vi er altså ankommet koselige Risøyhamn på Andøya, og etter Richies begreper om sykkellivets gleder og sorger, er vi omtrent blitt båret hit på vindens vinger, for å bruke en poetisk vending.

Utsikt over Sortland, tatt fra toppen av Sortlandsbrua i formiddag. 

En stort takk til Chris og resten av crewet på Scandic Sortland, takk for kaffen, takk for forpleiningen, og takk for oss. Scandic, nytt og fresht med nydelig beliggenhet ved fjordkanten, må i særklasse være det beste overnattingsalternativet om man befinner seg i Sortland. Så vet du det. Riktig god sommer til dere!

Nok en gang lå det et stort obs over det som skulle skje i dag, sånn rent værmessig. Regn og regnbyger sto sent i går kveld og grein mot en på Storm.no sin side, så sko-overtrekk ble påsatt, for første gang på turen. Her var det bare å stålsette seg for hva som kunne komme. Men nok en gang snubla meteorologen kapitalt. Ikke en regndråpe, og det har ikke vært mer blå himmel enn.... enn siden båtturen fra Værøy til Moskenes i Lofoten. Det er sånn at man i begeistringen føler man kan tillate seg å spørre værmelderne: hva er det egentlig dere driver med??? 

Eksempel på "regn og regnbyger". 

Kommuneskiltet som viste Andøy, dukket opp omtrent halvveis. Plutselig var vi i den nordligste kommunen i Vesterålen, ja den nordligste i hele Nordland fylke. Andøya er det ultimate stedet for hvalsafari. Den kjekke kaskelotten, også kalt spermhval, sees visstnok på over 90% av guidede turer på havet her. 

Et av tettstedene på Andøya har også fått en spesiell oppmerksomhet det siste året. Det gjelder fiskeværet Bleik, ca ei mil fra kommunesenteret Andenes. Her ble realityprogrammet Alex og Aune, med det umake paret Alex Rosén og Aune Sand, spilt inn i 2020.

Tidvis trolsk over indre strøk av Andøya. Men absolutt ikke regn.

I Risøyhamn er vi blitt strålende sjekket inn av han Sven på den såkalte Skomakerstua, et etablissement med kafé, rom og kjøkken, og hjerterom, alt i ett. Her er det god kvalitet på alle måter og det beste: Vi har hele herligheten for oss selv. 

I morgen skrives siste kapittel, det er turens syvende og siste etappe. Reisefølget splittes for anledningen. Hun ene får gleden av å ta Hurtigruta til Harstad klokka 04.50, det blir jo en festlig start på dagen for et b-menneske. Katten derimot, skal sykle videre nordover øya, helt opp til Andenes. Derfra går det en sommerbåt over til Gryllefjord på Senja. Nye Senja kommune må med, som kommune nr 12 av 12 på turen. Om man så skal sykle over øya på nytt, helt til Finnsnes, der det utpå kveldinga skal gå en hurtigbåt til nettopp Harstad. Det ligger an til en 12 milstur. Puh. 

Slaraffenliv i Risøyhamn. 

Mot Dæhlie-land og tilbake

Jeg må nesten si det igjen. Å sykle i Lofoten og Vesterålen må være den utrente syklistens våte drøm. Det er flatt over alt. Nesten som Danmark. Eller Holland. Eller Smøla. Så også i dag, gjennom Sortland og Øksnes og ut mot Bø. 

Det siste TV2-værmeldingen lovet i går kveld, var en mørk sky med tre regndråper over Vesterålen og Senja. På godt norsk kalt drittvær. Mens det for resten av landet så helt fint ut. Dermed lå det an til en litt kjip sykkeldag, og mitt sykkelreisefølge kom tidlig til konklusjonen at det heller var på sin plass med et lokalt slektstreff enn å drive og reke langsetter vegen i 66 kilometer.  Det var nok for så vidt et godt valg, men da dagen opprant, var asfalten knusktørr, himmelen var dandert med 50 shades of grey, de lave tåkeskyene var borte, og vinden var mild og moderat. Og slik holdt det seg dagen gjennom. Nok en meteorologisk skivebom der altså, gratulerer med den. For the Cat var gevinsten 66 veldig behagelige kilometer og en tidlig dusj. 

Noen hytter har så fin beliggenhet at det er fristende å parkere sykkelen... 

Det var en gang.... 

Ute i Bø kommune kalles folk for Bøfjerdinger, og det kan kanskje høres besynderlig ut, men alternativene er minst like rare (som Bøbygging, eller Bøing). Bøværing hadde kanskje vært bedre. Innbyggertallet er mer enn halvert de siste 60 åra, men hey, nå har selveste Bjørn Dæhlie meldt sin ankomst og blitt Bøfjerding. Hvem vet, med nye skatteflyktningregler kan Bø i Vesterålen kanskje bli Norges svar på Monaco? 

Norges første kjente kvinnelige forfatter fra Nord-Norge het Regine Normann (typisk quiz-spørsmål) , hun var forøvrig også Bøfjerding. Så vet du det. 

Ellers er selveste Draugen stor i Bø. Du vet... denne gjengangeren som druknet og aldri kom i kristen jord. .... Draugen står usedvanlig sterkt her, så sterkt at kommunen kalles 'Eventyrkommunen'  på grunn av alle sagn og fortellinger om Draugen. Til og med i kommunevåpenet illustreres 'den halve båten til Draugen'. 

Honnør til Eventyrkommunen. 

Rett etter kommuneskiltet kan man sykle inn i en ugrei tunnel i oppoverbakke (dagens eneste), der fant the Cat det betimelig å snu og trille tilbake i Øksnes kommune. Eller Ikšnášši som det heter på nord-samisk. Der kommunesenteret heter Myre, og der alle snakker nordlandsdialekt med amerikansk 'r'. Det gjør de nok flere steder i Vesterålen, og det er ganske sjarmerende. 

En annen, og kanskje mye mer kjent nord-norsk kvinnelig forfatter kommer fra Øksnes, nemlig Herbjørg Wassmo. Her finnes også det ikoniske fiskeværet Nyksund, og her ligger Dronningruta, en spektakulær fjelltur som selveste dronning Sonja har gått mange ganger, derav navnet. Den har også Richie the Cat gått, denne delen av Vesterålen er i det hele tatt noenlunde kjente trakter siden min bedre halvdels morsfamilie kommer herfra. 

Langt inni Øksnes i dag. 

Nå nærmer Richie the Cat's hovedsommertur seg nok en gang slutten. To kommuner av 12 gjenstår. I morgen bærer det over Sortlandsbrua og over til Andøya, destinasjon Risøyhamn. Det er ca 55 km dit, og ja, nå er det ingen pardon, alle skal med. På sykkel, altså. 

En slæppoff på terrassen på Scandic Sortland
etter dagens solotur. 

Til den blå byen

Det var et regntungt Svolvær som ønsket 'velkommen' til nok en dag på sykkelsetet. Ikke sånn at det høljet ned, det var mer at det var en ny dag med lave, tunge tåkeskyer, bare at denne gang inneholdt flere av dem en god dose regn. Tiltykning til regnbyger, som meteorologen kanskje ville sagt. 

Vått og stille på torget i Svolvær i morges. 

Det var uansett bare å begi seg avsted igjen, videre nordover langs Nasjonal Turistveg  E10. 

Der dukket etter en stund synet av Sildpollnes kapell opp, der det ligger ytterst på en odde. Gudshuset fra slutten av 1800-tallet er kanskje mest kjent som et nydelig fotomotiv når man kommer sydfra, for ellers har det de siste åra bare vært spetakkel med det. 

Sildpollnes kapell. Klassisk Lofoten-motiv.

Ved kapellet ligger også avkjøringa til Laukvik. Den drøye 3 mil lange veien på vestsida av Lofoten gir kanskje den fineste sykkelopplevelsen av dem alle her. Veien er smal og jomfruelig hva trafikk angår, og bukter seg langs kystlinja før den igjen kobler seg på E10. 

The Cat hadde ikke tid til omveien, og dessuten var det fortsatt en viss sannsynlighet for å bli klissvåt. (Noe han selvsagt skulle bli uansett.) I stedet passerte han Lofotens høyeste fjell Higravstinden ved den lille bygda Laupstad, innerst i den vakre Austnesfjorden. (Austnesfjorden rasteplass er for øvrig omtalt som en turistattraksjon der den ligger langs E10.) Videoen under er tatt deromkring. 

Så trillet mann og sykkel over i Hadsel kommune, og det blir etter hvert tid for litt fergeavslapping (det var et morsomt ord) på strekningen Fiskebøl-Melbu. Vel over fjorden, var det bye bye Lofoten og hello Vesterålen, for alvor. 

Det er nydelig også i Vesterålen. De 15 kilometerne videre til kommunesentret Stokmarknes begynte kjekt og greit, men det skal sies at det kom ei fryktelig regnbyge langs vegen der, det ble som å stå i en kald dusj i en halvtime. Dermed var det 'ei drukna katte' som ankom byen og fikk inntatt dagens lunsj på et bakeri. 

Bakkesoleie. I eng etter eng langs vegen. 

Og hundekjeks. Overalt hundekjeks. 

Trolske tilstander ved Laupstad i formiddag. 

Stokmarknes kaller seg "Hurtigrutas fødested" fordi min nesten-navnebror Richard With kalles Hurtigrutas far (altså grunnlegger). Og ganske riktig, Stokmarknes var hans sted. I dag finnes museet Hurtigrutas Hus i byen, en ganske spektakulær bygning ved kaikanten... 

Hurtigrutas Hus til høyre i bildet. 

Skikkelig velkomst. Richard With, altså. 

Syklingen fra Stokmarknes til bestemnelsesstedet Sortland ble en aldeles nydelig affære, med lett medvind i ryggen og nærmest paddeflat veg. 

Majestetiske Hadselbrua. Myk forsering. 

Så til overskriften. Sortland kalles, ikke bare på folkemunne, for "Den blå byen" . Det er ikke fordi uvanlig mange stemmer blått her, men fordi veldig mange av husene er blå, i forskjellige varianter. Det er MYE som er blått i Sortland. 

Vi er blitt tatt imot på strålende vis på Scandic Sortland, som må sies å være Sortlands nye stolthet. Hotellet ligger vakkert til nede ved fjordkanten, og er på alle måter nytt og moderne. Her var det kjærlighet ved første blikk for kattens del, så voldsomt at det bookes en ekstra natt i pur glede. 

Blått både her og der i Sortland. 

Dermed blir også reisen til Andøy og Risøyhamn utsatt én dag, det gir bedre korrespondanse med tanke på siste etappe (Senja) og gjør at morgendagen i sin helhet kan vies kommunesanking i Vesterålen. 

Bø og Øksnes, nå skal dere 'sykkeltas'!

På vei mot tidligere tider

Ok, så før den overskriften blir altfor kryptisk, her kommer en personlig opplysning. Oldemora mi vokste opp på prestegården i Kabelvåg. Og hun var ikke datter av presten, for å si det sånn. Mormor, som i tidlig alder "emigrerte" til Bodø, er døpt i Lofotkatedralen. (mer om den om litt). Og jeg har aldri vært på disse trakter før. Det er nok mest fordi.... fordi det er ingen igjen. Ingen spor. Men vi snakker altså Kabelvåg, 6 km syd for Svolvær. Det var dags for besøk. 

Det var ikke alle som våknet på Brustranda Sjøcamping i morges, som hadde like lyst til å sette seg på en sykkel, "for å si det sånn" en gang til. Det kan ha flere årsaker. Som at "noen" var sliten i kroppen etter gårsdagen (hun toppet det likevel i dag, med nye 54 km på sykkelsetet). Eller at det var grått og hustrig ute, det blåste, og termometeret viste 9 grader. Eller at hytta var god og varm og bekvemmelig. Skulle man ikke kanskje heller ta en hviledag, og bare lese og strikke og ta det med ro? Nei, det skulle man så visst ikke. Her skulle det sykles. Igjen. Basta. 

Ingenting å si på dette husvære.. 

Stonehenge light på Brustranda. 

Vi var av gårde i 11-tida, og skynder oss å si takk for oss til Randi og Ann for det fine oppholdet på Brustranda, riktig god sommer til dere. 

Vegen langs sjøen var veldig flat og fin og idyllisk de første 2 mila, og med vinden i ryggen ble det rett og slett en nydelig start på sykkeldagen. Denne strekningen, en del  av det som gjerne kalles Valbergveien, kan virkelig anbefales i Lofoten, og det sier jeg fordi jeg har sykla noen veier i landet vårt, og fordi den ikke engang står på lista over de fineste sykkelrutene. Her må man med andre ord ty til begrepet "bortgjemt perle".

Eksempel på utsikt langs Valbergveien. 

Etter hvert dukket imidlertid  E10 ubønnhørlig opp, og da var det ingen bønn. Drøye tre mil med mye trafikk og tidvis frisk motvind. Aller friskest over Gimsøystraumen, der vindmåleren viste 13 m/s.  

Gimsøystraumbrua bød på friske vindrosser. 

Vi var uansett over i Vågan kommune. Det er faktisk Nord-Norges største oppdrettskommune. Både ho Kari Bremnes og han Sondre Justad er herfra, Kari fra Svolvær og Sondre fra Henningsvær.

Eter noen friske timer i vinden blant trailere og bobiler og andre motoriserte gjenstander, kunne vi endelig svinge innom fine Kabelvåg. Stedet er fullt av historie, også av det personlige slaget. Herfra stammer altså deler av morsslekta mi. Den fantastisk flotte Vågan kirke, også kalt Lofotkatedralen, ble innviet i 1898, ligger her. Med over 1100 sitteplasser er den en av landets største kirker. 

Lofotkatedralen i Kabelvåg. Her ble mormor døpt. 

Stille på torget i Kabelvåg i dag. 

Vel framme i Svolvær var det fint å kunne rusle innom et par gallerier (det er ganske mange av dem), ta en velfortjent middag, og avslutte med en ny rusletur: Ut for å se statuen Fiskarkona, den står ytterst på moloen ute på Svinøya, ei lita øy med bruforbindelse rett utenfor sentrum,.

Svolvær er ellers for mange synonymt med havfiske og fjellvandring. Fjellet Svolværgeita, Lofotens råeste topp, er godt nok kjent fra 71 grader nord. Og så har du sherpatrappa som leder opp mot formasjonen Djevelporten og fjellet Fløya, 590 m.o.h. Men sorry ass', rakk ikke, eller prioriterte ikke. Alt ettersom. Det var denne syklinga som gjaldt. 

I kveld står boknafisk på menyen, etter tips fra min venn Tuco Ramirez, på etablissementet med det talende navnet Restaurant Kjøkkenet. 

I morgen forlater vi Lofoten, og setter kursen mot Vesterålen. Det er en lang etappe, over 10 mil. Det kan derfor for enkelte være høyaktuelt med ei ny innlagt lita bussetappe. Det er i så fall vel fortjent. 

Katten derimot, blir uansett å finne syklende nordover. 

Destinasjon Sortland. Går det bra, tro? 

Scandic Svolvær har en ikke helt ueffen beliggenhet. 
Gratis bonusnatt. Og balkong med sjøen rett under. 

Beachparty, anyone?

"Det er midnattssol og solen går ikke ned i dag," sto det på Storm.no i går. Gjett om. Bildet under, tatt klokka 00.38 utenfor Reine sør i Lofoten, sier i grunnen alt. 

Er ankommet Brustranda Sjøcamping i nærheten av Valberg, godt unna trafikkerte E10, etter 74 km på sykkelen. Og hvilken nydelig plass også dette er. 

Man snakker om at Lofoten er stedet for postkort -og panoramabilder, med sandstrender, stupbratte fjellvegger og trange fjordarmer med små grupper av bosetting. You bet. Kunne tatt ørtenhundreogfjaksen bilder av herlighetene, men siden dette er en god gammeldags tekstblogg, får det holde med et par små drypp. 

Dagen begynte etter litt for få timer på øyet i turistperlen Reine, det idylliske fiskeværet som ligger så malerisk plassert ved foten av Lofotens kanskje mest populære fjell, Reinebringen. Fjellet fikk stå i fred for oss i denne omgang. 

Tettstedet med Norges korteste stedsnavn, Å, aller lengst syd, fikk heller ikke besøk, ferden gikk derimot nordover gjennom Moskenes kommune, kjent også for Moskenesstrømmen, omtalt som en av de kraftigste havstrømmer i verden. Det sies at båter med opptil 10 knops fart ikke greier å forsere den motstrøms.

Dette er kommunen som gjerne fortatt vil bli "gift", men som det kan virke som om ingen vil ha. Det er nok en fordel, her som ellers, at litt penger er inne i bildet. Det kan gjøre at en fremstår som litt mer attraktiv. Så kan man mene hva man vil om dét, men god råd er i hvert fall ikke akkurat Moskenes sitt største salgsargument, skal man tro media.

Nabokommunen Flakstad var neste, de har vært tvangsgiftet med Moskenes før (i 1964). Ryktene forteller om 12 års krangel før Stortinget omsider godtok separasjon.

Akk, ja. Flakstad. Skilsmissekommunen. 

Her ligger Nusfjord, et av Norges eldste og best bevarte fiskevær. men her er også kommunesenteret Ramberg, som byr på en av Lofotens aller flotteste strender. Skru opp varmen 10 grader, og den hadde vært ideell for et beachparty. 

Fantastiske Rambergstranda. Stort beachparty-potensiale. 

Mitt reisefølge, fortsatt like utrent, (men det kommer seg), fikk lov å "stå han av" i Ramberg etter 25 km på sykkelen, og ta ei lita jukseetappe med bussen, til Leknes. Og da var vi plutselig i en ny kommune: Vestvågøy. Etter en bedre bensinstasjonsmiddag og litt bunkring i Leknes, hev hun seg på sykkelen igjen og ble med de siste 17 kilometerne til bestemmelsesstedet. Med til sammen 42 km sykling med 10 kilos sykkelvesker synes katten det sto respekt av prestasjonen. 

Vestvågøy, ja. Her ligger Nordlandssykehuset Lofoten, og herfra kommer egentlig han Mini Jacobsen, han med saltoen som spilte 65 landskamper for Norge. 

Her ligger også det sjarmerende fiskeværet Stamsund, men det hadde blitt en omvei, så nedom der rakk dessverre ikke The Cat denne gangen.
Vestvågøy er berømt for strendene sine. Stranda Utakleiv, for eksempel, er kåret til Europas mest romantiske badestrand. Men den ligger også dessverre far off course for en syklist, en 20 minutters biltur i feil retning ble for drøyt på denne sykkelturen.

Vel ankommet Brustranda Sjøcamping er sykkelfølget innlosjert i ei flott oppgradert hytte rett ved vannkanten. I sannhet en idyll ved hav og fjell. 

Et ørlite glass Prosecco, medbragt fra polet på Leknes, synes å være på sin plass.

I morgen går sykkelturen videre nordøstover, til Lofotens "hovedstad" Svolvær, med et innlagt stopp i "forstaden" Kabelvåg. Og tenk, det er fortsatt ikke meldt regn av betydning.

The Cat avslutter dagens epistel med å heve glasset til deg som leser dette, og sier: God St.Hans!

Ny venn på Brustranda Sjøcamping.
Også kjent som måsegget som overlevde. 

Stengt og stengt og stengt. Men vær, det var det.

Ankom den vesle øya Værøy med båten sent i går kveld, i helt ok - vær. Øya ligger midt uti Vestfjorden, på den nest sydligste av de bebodde Lofotøyene. Røst og Værøy. I en tid der "alle" skal til Lofoten, er det de som smiler og sier disse to er "Lofoten for viderekomne" . Vi får nå se. Røst var i hvert fall helt strålende. 

En spesiell takk til Hilde for "Astridhuset", takk for oss og riktig god sommer. Skal man noen gang bo på Røst, våger jeg å si at dette er øyas fineste husvære, og pssst: HER er linken. 

Fine, fine huset på Røst. 

Tilbake til Værøy. Både egen kommune og selvtitulert som Nordlands største fiskevær. Mange kommer hit for å gå i fjellet. Og se utover storhavet. Vi leser om kritthvite strender, stillhet og boltreplass. Hva kan de to syklende vente seg? 

Det regnet godt i morges, så godt at man faktisk våknet av det. Tåka lå tung rundt fjellene og luftfuktigheten var høy. Men helt som bestilt ble kranene skrudd av der oppe i oven sånn ca klokka elleve, og etter å ha tillatt en times delvis asfaltopptørking var det bare sette hjula i gang og begi seg ut på oppdagelsestferd. 6,5 kilometer på sykkel. Retning nord. 

På Værøy bor folk enten på Sørland eller i Nordland. 9 av 10 bor i dag på Sørland, men det er i Nordland vi finner Lofotens eldste kirke, gamle Værøy kirke. Den har stått der siden 1799. Kirka er ganske fint utsmykket, og kirkekunsten viser at tørrfiskhandelen også i gammel tid var innbringende.

Værøy gamle kirke. Stått her siden 1799.

Ved siden av kirka ligger den gamle, staselige prestegården, som  på nettet lokker med åpen kafé og muligheten til å vandre innvendig blant værelser fulle av historie. 

Guess what. Det var stengt. 

Det meste var i grunnen stengt på Værøy....Vi trillet videre, bortetter grusvegen på nordsida av øya, og kom til en slags veiens ende, ved den såkalte Nordlandshagen. Som viste seg å være en badestrand uten badende, men med et lite antall friskuser som hadde slått opp telt. Happy camping, sier nå the Cat. Om ikke annet så var sola kommet fram og temperaturen i ferd med å bli riktig så behagelig. 

"Nordlandshagen". Stillhet og boltreplass, akkurat som lovet. 

I gamle dager, ikke så veldig lenge siden faktisk, var det premie å få dersom man fikk tak i ei ørn her ute på øya.  Ørna tok mye sau, het det. Det ble bygget såkalte ørnehus noen steder, små steinhus der man kunne gjemme seg inne. Så tredde man åte på ei stang for å lokke fuglen til huset (med mat formoder jeg), for så å bokstavlig talt slå kloa i den (med bare nevene, altså) i det den landet. Det sies at folk på Værøy tok livet av rundt 250 ørn i året på denne måten da det sto på som verst. I dag, derimot, er man nok litt ambivalent i forhold til datidens herjing med den nå fredede fuglen. 

Vi snudde syklene og fikk et fint panorambikde av bebyggelsen på vei tilbake til "hovedstaden". 

Downtown Værøy i sikte. 

Riktignok kunne vi tatt beina fatt fra der vegen slutter, og ruslet stien ut til den fraflyttede og isolerte grenda Måstad. Her bodde det 150 mennesker en gang, og de "drev stort med" lundefugl.  Så stort at de utviklet en helt ny hunderase, lundehunden, for å "hjelpe" dem i arbeidet. Norsk lundehund regnes i dag som en av verdens mest sjeldne hunderaser, og "alle nålevende lundehunder kan henledes til Værøy", som det heter på Wikipedia. Det er jo ganske spesielt?

Til slutt trillet turistene i ensom majestet en tur innom Værøy ganle handelssted. Her er kolonialen uberørt av tidens tann, disken og kassaapparatet er det samme, og ellers hadde de filetfabrikk, telegraf, postmesterbolig, to bakerier og ett apotek i gamle dager. Blant annet. Men det var før, altså. Nå er alt restaurert og det gis omvisning blant bygninger, varer og esker med historisk sus.

Værøy gamle handelssted. 

Eksempel på historisk sus i nåtidens innpakning. 

Men guess what: Det var stengt.

Kvelden kom, og sykkelfølget hadde fått beholde sitt husvære til båten like før klokka 23 skulle frakte oss over til sydspissen av selve Lofoten. Destinasjon etter nye 5 km sykling: Det ikoniske fiskeværet Reine. Defra og nordover berettes i morgen, da begynner syklinga for alvor.

Kveldssola skinte og vi tenkte vi skulle ta en matbit og noe i glasset før avreise, på det som viste seg å være nesten det eneste restaurant-etablissementet på øya: Lofoten Værøy Brygge. 

Guess what: Det var stengt.

Heldigvis var båten åpen, og villig til å frakte folk og sykler til Moskenes. Heng med!

Hørt om italieneren som fikk trøst på Røst?

Lengst ute og lengst sør i Lofoten, langt til havs, ligger det en bitteliten øykommune helt for seg selv.

Røst heter den. Med nøyaktig like mange øyer som det finnes dager i et år. De påstår at det er verdens nordligste sted uten vinter i meteorologisk forstand. 

Vi skriver mandag 21.juni og Richie the Cat, sylfersk på årets sommertur på sykkel, lover et par ting:

Å fortelle om italieneren som fikk trøst på Røst. Å skrive et innlegg hver dag sånn ca de neste 8-9 dagene om livet på sykkelveien.  (deretter blir det stille, som vanlig). 

Det hele begynte "tidlig en søndags morgen", som det heter i sangen. To fulle sykkelkofferter og mange vesker og bager, først bil, så båt, så tog, så fly, og så båt igjen. Og vipps - så var man på lille Røst. 3 timer og 35 minutter med båt til slutt, der gitt, rett ut i havet vest av Bodø. 

Syklene var skrudd sammen på Bodø lufthavn og koffertene velvilligst og gratis tatt under sine vinger av Widerøe, som tar seg av alt som heter bagasje deromkring. De er veldig greie på Widerøe, synes vi. En ordinær sykkelkoffertoppbevaring koster nemlig 100 kroner pr koffert. Pr dag. 

Så merket du kanskje at jeg skrev vi, og ja, det er nytt reisefølge i år, i alle fall fra start. Med kortere etapper på programmet, og et romantisert, lite Lofot-eventyr på gang, lot det seg gjøre å overtale min totalt sykkel-utrente bedre halvdel å kaste seg sykkellivet i vold. Veldig sporty gjort, så får vi nå se hvor det ender med den saken... 

Første utfordring var i hvert fall de få kilometerne over Røstlandet i dag. Når man står på det høyeste punktet her, er man hele 11 meter over havet, så den øvelsen kan vi konstatere at i hvert fall gikk bra! 

Det er stort sett fiskeri, og litt turisme, som gjelder her ute. Begrepet alle-kjenner-alle, er så absolutt gyldig, selv om det under det årlige Lofotfisket kan være at det glipper litt med den regelen. Da er det rene bonanzaen her ute, med stor økning både i antall båter og folk.

Som det nå enn var, vi slet litt med å finne vårt aldeles utsøkte Airbnb-husvære i går, og endte opp med å spørre opptil flere av de innfødte om riktig hus.  Blant annet gjorde vi et framstøt mot den ikoniske Skomværkroa, som viste seg å befinne seg bare et steinkast fra vår flotte enebolig for natten. Alke-kjenner-alle, ja. Mange av husene er skiltet med egne navn, som Astridhuset og Gustavhuset osv. Med drøyt 500 fastboende går det an. Om om man ikke kjenner alle, så er Røst i hvert fall plassen for å bli kjent. 

På intime Skomværkroa styrer han Steinar Greger, og det han ikke vet og kan fortelle med entusiasme om Røst, er ikke verd å vite. Vi skulle bare runde av kvelden med to kalde i den berømte baren hans, der alt er håndlaget ned til minste detalj, den påstås å være Lofotens flotteste. Så endte vi opp i trivelig passiar med både verten, lokale og tilreisende, gratis prøvesmaking av diverse varianter av tiramisu, god musikk og i det hele tatt. En smule mindre viljestyrke og the Cat kunne risikert å rett og slett "havne utpå", som det heter. 

Han Steinar bak Lofotens flotteste bardisk. Nordlandspils og skreichips er en uslåelig kombo her. Blant annet. 

Vi kom oss heldigvis i seng i anstendig tid, og siden både Yr og Storm hadde meldt regn hele påfølgende dag, var det ikke overraskende å finne himmelen lysegrå og høy, uten å ha det minste fuktighet å by på. 

Dermed var det bare å sykle i vei, og NÅ kommer vi til italieneren:

Pietro Querini var en italiensk handelsmann fra Venezia som drev i land på Røst på 1400-tallet, han skulle til Holland, men var kommet fullstendig ut av kurs. Querini og hans mannskap ble værende på Røst i flere måneder, og ble tatt godt hånd om av de drøyt hundre sjelene som bodde der. Senere skrev italieneren ned sine opplevelser, sannsynligvis den aller første skrevne reiseskildring fra Norge. Han fikk helt åpenbart "trøst på Røst", og det hele er ganske så artig lesning. Du finner noe av det her.

Det er ikke så veldig mye vei på øya. Lengst ut kommer man til ruinen av den gamle steinkirka. Den står forblåst uti ingensteds hen, og  var i bruk til dagens kirke ble innviet i år 1900.

En gang gudshus, i dag en praktfull ruin... 

Og som om ikke Pietro Querins historie er spennende: Visste du at Norge har hatt ei dronning som het Isabella av Burgund? Ikke det nei. Men hun var gift med kong Christian II, han "tok henne til sin hustru", som det het i gamle dager, da hun bare var 14 år gammel, og han selv var 34. Det var andre forhold den gangen, kan man si. Men hva har så dette med Røst å gjøre?

Vel, Isabella gikk også under et annet navn, nemlig Elisabeth av Østerrike. Ryktet forteller at da hun pur ung var på vei sjøveien til København for å bli giftet bort med kongen, kom også hun ut for en voldsom storm, og drev av kurs.
Som takk til de høyere makter for at hun overlevde, bestemte hun seg senere til å gi et alterskap i presang til 5 kirker langs Norskekysten. Ett av disse står i Røst kirke.

Røst kirke inneholder en gave fra en norsk dronning. 

Den stakkars Isabella av Burgund gikk det ellers dessverre dårlig med, hun døde i landflyktighet, bare 24 år gammel.

Vel, det får være nok historie for nå. I kveld tar katten båten videre til ei ny øy, og en ny kommune, Værøy. Fint om du blir med! 

Værhardt, slitent og og vakkert på samme tid. 

La tørrfiskens sluser åpne seg!