På vei mot tidligere tider

Ok, så før den overskriften blir altfor kryptisk, her kommer en personlig opplysning. Oldemora mi vokste opp på prestegården i Kabelvåg. Og hun var ikke datter av presten, for å si det sånn. Mormor, som i tidlig alder "emigrerte" til Bodø, er døpt i Lofotkatedralen. (mer om den om litt). Og jeg har aldri vært på disse trakter før. Det er nok mest fordi.... fordi det er ingen igjen. Ingen spor. Men vi snakker altså Kabelvåg, 6 km syd for Svolvær. Det var dags for besøk. 

Det var ikke alle som våknet på Brustranda Sjøcamping i morges, som hadde like lyst til å sette seg på en sykkel, "for å si det sånn" en gang til. Det kan ha flere årsaker. Som at "noen" var sliten i kroppen etter gårsdagen (hun toppet det likevel i dag, med nye 54 km på sykkelsetet). Eller at det var grått og hustrig ute, det blåste, og termometeret viste 9 grader. Eller at hytta var god og varm og bekvemmelig. Skulle man ikke kanskje heller ta en hviledag, og bare lese og strikke og ta det med ro? Nei, det skulle man så visst ikke. Her skulle det sykles. Igjen. Basta. 

Ingenting å si på dette husvære.. 

Stonehenge light på Brustranda. 

Vi var av gårde i 11-tida, og skynder oss å si takk for oss til Randi og Ann for det fine oppholdet på Brustranda, riktig god sommer til dere. 

Vegen langs sjøen var veldig flat og fin og idyllisk de første 2 mila, og med vinden i ryggen ble det rett og slett en nydelig start på sykkeldagen. Denne strekningen, en del  av det som gjerne kalles Valbergveien, kan virkelig anbefales i Lofoten, og det sier jeg fordi jeg har sykla noen veier i landet vårt, og fordi den ikke engang står på lista over de fineste sykkelrutene. Her må man med andre ord ty til begrepet "bortgjemt perle".

Eksempel på utsikt langs Valbergveien. 

Etter hvert dukket imidlertid  E10 ubønnhørlig opp, og da var det ingen bønn. Drøye tre mil med mye trafikk og tidvis frisk motvind. Aller friskest over Gimsøystraumen, der vindmåleren viste 13 m/s.  

Gimsøystraumbrua bød på friske vindrosser. 

Vi var uansett over i Vågan kommune. Det er faktisk Nord-Norges største oppdrettskommune. Både ho Kari Bremnes og han Sondre Justad er herfra, Kari fra Svolvær og Sondre fra Henningsvær.

Eter noen friske timer i vinden blant trailere og bobiler og andre motoriserte gjenstander, kunne vi endelig svinge innom fine Kabelvåg. Stedet er fullt av historie, også av det personlige slaget. Herfra stammer altså deler av morsslekta mi. Den fantastisk flotte Vågan kirke, også kalt Lofotkatedralen, ble innviet i 1898, ligger her. Med over 1100 sitteplasser er den en av landets største kirker. 

Lofotkatedralen i Kabelvåg. Her ble mormor døpt. 

Stille på torget i Kabelvåg i dag. 

Vel framme i Svolvær var det fint å kunne rusle innom et par gallerier (det er ganske mange av dem), ta en velfortjent middag, og avslutte med en ny rusletur: Ut for å se statuen Fiskarkona, den står ytterst på moloen ute på Svinøya, ei lita øy med bruforbindelse rett utenfor sentrum,.

Svolvær er ellers for mange synonymt med havfiske og fjellvandring. Fjellet Svolværgeita, Lofotens råeste topp, er godt nok kjent fra 71 grader nord. Og så har du sherpatrappa som leder opp mot formasjonen Djevelporten og fjellet Fløya, 590 m.o.h. Men sorry ass', rakk ikke, eller prioriterte ikke. Alt ettersom. Det var denne syklinga som gjaldt. 

I kveld står boknafisk på menyen, etter tips fra min venn Tuco Ramirez, på etablissementet med det talende navnet Restaurant Kjøkkenet. 

I morgen forlater vi Lofoten, og setter kursen mot Vesterålen. Det er en lang etappe, over 10 mil. Det kan derfor for enkelte være høyaktuelt med ei ny innlagt lita bussetappe. Det er i så fall vel fortjent. 

Katten derimot, blir uansett å finne syklende nordover. 

Destinasjon Sortland. Går det bra, tro? 

Scandic Svolvær har en ikke helt ueffen beliggenhet. 
Gratis bonusnatt. Og balkong med sjøen rett under.