Nachspiel i Østerdalen i tre akter

"Riksvei 3 fra Tynset til Elverum er en heller kjedelig veistrekning med mye trailertrafikk og lite å se", leste jeg et sted på nettet.

Det hørtes jo ut som et fint sted å dra på etterpåtur på sykkel, årets siste. Men det var akkurat borti der Richie the Cat skulle, for å krysse av 9 nye kommuner på lista si. Vi snakker Østerdalen, men la det være sagt med én gang: Dalen er bedre enn sitt rykte. Særlig om man inkluderer sidedalene og de alternative veistrekningene! 

DAG 1/3 - KALDT? JA.
 

Starting point: Lengst nord i Hedmark, og 600 m.o.h.

Klokka var blitt nesten halv tolv på formiddagen da mann og sykkel klev av det utdaterte lille togsettet fra Statens Jernvegar på lille Os stasjon. Det er svenskene som driver togene mellom Hamar og Røros nå for tiden, må vite. 

Turen skulle gå sydover, eller nedover, som noen ville sagt, over 30 mil på 3 dager, og da var det vel fint med litt medvind fra nordvest, som meteorologene hadde lovet kvelden i forveien. 

Slik ble det selvsagt ikke. Den første timen sydover på laaaange rette strekk, ble ledsaget av heftig SYDvestlig vind, altså motvind, som fikk godt tak i det åpne lendet. Heldigvis dreide det etter hvert i mer levelig retning, noe som gjorde at nachspielets første 94 kilometer kunne gjennomføres uten altfor stor slitasje. 

Kommunen Os, nesten nøyaktig 1000 kvadratkilometer stor, ligger aller lengst nord i tidligere Hedmark fylke. Den er definert som en fjellkommune, togstasjonen ligger over 600 m.o.h. Og til Røros i Trøndelag er det kun 14 kilometer. 

At det er kaldt i Innlandet, er vel ikke helt ukjent, her oppe for eksempel, var det minus 8 grader nattestid så sent som 9 mai i år. Kaldt, ja. 

Hu Matja står på sokkel i Os. Snakker vi jordmor-Matja? 

Kommunen har mange morsomme stedsnavn å by på, som Forollhogna, (som er en nasjonalpark), Abborpiggen, Vangrøfta, og Tufsingdalen. (en tufsing er visstnok IKKE en mellomting mellom tulling og tufs).

Ingen av disse steder var katten innom, derimot trillet han raskt forbi skiltet til Dalsbygda, home of langrenns-ikonet Therese Johaug. 

Dalsbygda fikk være til en annen gang, for plutselig dukket kommuneskiltet til Tolga kommune opp, og det var fortsatt motvind. 

Det morsomste med Tolga, er kanskje at hele 2/3 av arealet er snaufjell. Vegen var imidlertid flat og fin og dandert med markblomster, vinden begynte å dreie, og ved Tolga sentrum ble det mulig å ta en mindre trafikkert rute, på andre sida av Glåmå, som det heter her. Altså elva Glomma. 

Destinasjon: Tynset kommune. Her lå på 1600-tallet det som var landets første (av betydning) og største kobberverk. 

Tynset er ellers et av Norges absolutte kuldehøl, bortsett fra Finnmarksvidda har de tradisjonelt den kaldeste januarmåneden i hele landet. 

Om Tynset kan det ellers meldes at rådhuset bærer utnavnet "brunosten" og det er blitt kåret til Norges styggeste rådhus. Ikke mye å være stolt av kanskje, men de hadde i hvert fall Norges største spark-skulptur, den står i sentrum av kommunesenteret, er 12 meter lang og veier over 2 tonn. Jeg skriver 'hadde', fordi de i Farsund på Sørlandet fant ut at de skulle lage en enda større spark, så da var kanskje ikke dét så mye å være stolt av heller. 

Trivsel i Tynset. 

Okke som, i Tynset ble det en sen lunsj og bunkring av mat og drikke før turen fortsatte mot hjembygda til Kjell Aukrust, altså Alvdal. Kjell er selvsagt Flåklypas store far, med figurer som Ben Redik fy-Fasan, Solan Gundersen, Ludvig og co. på samvittigheten. Multikunstneren Aukrust var flink til både å tegne og fortelle, og mye er foreviget i Huset Aukrust, som ligger sentralt plassert langs vegen. 

Spennende konstruksjon i god Flåklypa-tradisjon inne på området til Huset Aukrust.

Solan og Ludvig ønsker velkommen. 

Før dagens hvilested på Gjelten bru camping måtte ytterligere en fjellkommune besykles, nemlig Folldal. Egentlig en sidedal til selve Østerdalen. 

Det gikk nå slakt oppover mot nordvest, og motvinden var med andre ord tilbake, uten at den skulle få det siste ordet, det gikk tross alt mot slutten på første dag. 

Funfact: Folldal er kommunen med Norges høyest beliggende kommunesenter. Tettstedet, med samme navn som kommunen, ligger 712 meter over havet. Så vet du dét. 

Ellers er Folldal kommune, der den ligger ved foten av Rondane og Snøhetta, vakker som få, med idylliske seterdaler og majestetiske fjell. Det er også en av de tørreste kommunene i Norge, og selvfølgelig også en av de kaldeste. I 2018 tok de rekorden for målt temperatur i en mars-måned i Sør-Norge: Minus 41.8 grader. I MARS, altså. Kaldt, ja. Det er jammen rart å tenke på at det for bare drøye 4 måneder siden var nærmere 60 grader kaldere her.... 

Kvelden ble tilbragt i ei enkel hytte nedved elva, og 'alle' var enige om at det hadde vært en fin tur, som det heter, Dag 1 hadde gått omtrent som bestilt. 

Men så ble det kaldt. 

Greit sted å lande for kvelden. Før kulda kom. 

DAG 2/3 - TIL NORGES BEST BEVARTE HEMMELIGHET

Det sier de i hvert fall selv, de som bor der. Mer om det om litt. 

Morgenen opprant, og det første jeg la merke til, var at det - helt riktig - var sabla kaldt. Det er ikke helt sant, for jeg hadde allerede hutra meg gjennom natten, ute av stand til å forstå at det faktisk går an å skru på varmeovnen i hytta før man legger seg. Da jeg våknet forfrossen og endelig skjønte det, var ovnen så treg at det ble morgen før det ble skikkelig effekt. 

Det var uansett altfor kaldt for de sommerlige gevantene jeg hadde satset på for denne turen. Gradestokken viste 6-7 grader, det var skyfritt og nesten vindstille, takk og lov for det siste, og at temperaturen ville stige til et anstendig nivå når sola fikk tak utpå formiddagen, det lå liksom i kortene. Vi er tross alt fortsatt i juli. 

Det ble en tidlig takeoff og en nærmest nedkjølt syklist som karret seg de 5 kilometerne inn til Alvdal sentrum, for en tiltrengt varm kopp kaffe på bensinstasjonen. 

Det kom godt med, for det var intet mindre enn sykkelsommerens lengste etappe som sto for døren. Da sykkelen ble parkert for dagen, viste telleren voksne 12,9 mil. 

Etter drøye 20 kilometer videre sydover langs en morgenstille Riksvei 3, delvis på deilig nylagt asfalt, var det tid for 6 kilometer med grussykling og heftige stigninger, så bratte at bakhjulet spinner når du står og trår. Et stykke opp i åsen lå den spennende natur-attraksjonen Jutulhogget. 

Jutulhogget er Nord-Europas nest største gjel, 2,4 km langt og 240 meter dypt, og det krysser kommunegrensa mellom Alvdal og Rendalen. Det kunne jo tenkes at noen følte seg utfordret om de ble bedt om å forklare hva et gjel var? Men det er altså en svært trang dal med bratte sider. Ravine, slukt, juv og canyon er andre ord på mer eller mindre det samme, og det oppstår når en elv, eller en flom av smeltevann fra en isbre, graver seg ned i berggrunnen. 

Jutulhogget er selvsagt gjenstand for mange sagn i folketroen, derav også navnet. En jutul er jo en menneskeskikkelse med overmenneskelig størrelse og kraft, en kjempesterk type som bodde inne i fjellet og lå i konstant krig med både mennesker og guder... 

Møte med en 'ekte' Jutul. Han sa ellers ikke så mye... 

Etter noen saftige nedoverbakker (alt som går opp, går ned) var det godt å få fast grunn (altså asfalt) under hjula igjen, og legge i vei rett sydover; 42 kilometer til det sjarmerende tettstedet Åkrestrømmen, der mitt husvære for dagen lå. 

Jeg hadde nå egentlig skiftet dalføre, og befant meg i Rendalen. Kommunen er stolt av seg selv, så stolt at de kaller seg for 'Norges vakreste og best bevarte hemmelighet'. Det er ikke snaut. Men jammen er de inne på noe. Dette var rett og slett, på mystisk vis, bare et godt sted å være. Ikke fordi det inntil i fjor var Sør-Norges største kommune i areal (nå er nye Ullensvang så vidt større), og ikke fordi man i Åkrestrømmen er omtrent nøyaktig midtveis mellom Oslo og Trondheim, det kan fort heller ha noe å gjøre med de trivelige folka som bor her. 

Rendalen full av prestekrager

Åkrestrømmen kalles, ikke ubeskjedent, "Østerdalens perle". Her drives et noe spesielt hovfiske av sik, og her har de også sin egen fiskefestival, men der går det kun i ørret. Elva Mistra, som renner ut her, har en av landets aller mest bærekraftige og rike stammer av storørret.

Men Richie var ikke på fisketur. Han skulle til Engerdal kommune og tilbake før kvelden senket seg.  56 nye kilometer, og jeg må si det ble en tøff affære. Kommunen er omtrent like langt utenfor allfarvei for en syklist som f.eks Tydal, Røyrvik og Lierne, en skikkelig innlandskommune. 

For å komme dit, må du opp på Renåfjellet, et aldri så lite mareritt når du har 74 kilometer i beina. Det gikk oppover i nesten 6 kilometer, med bakker på mellom 10 og 12% stigning, og det hele var IKKE noe kult. 

Ikke akkurat Richies drømmeskilting. 

Engerdal har lang grenselinje mot Sverige, store ødemarksområder, og huser størstedelen av Norges nest største innsjø, Femunden. The Cat snudde hjula etter en kort visitt, og satte kursen tilbake til Åkrestrømmen. Ei og annen hytte, ellers var det bare skog, skog, skog på stuntet mot Engerdal, se video under. 

I Åkrestrømmen ligger det et aldeles supertrivelig lite etablissement som heter Øiseth hotell. Oj, så godt de tok i mot den slitne syklisten. Jeg har skrevet om det noen få ganger før, at en sjelden gang i blant kommer man til et overnattingssted der man bare merker gode vibber med en gang, det er noe med mennesker og atmosfære. Øiseth hotell var et slikt sted. Det var fullt hus både inne og ute på spiseområdet, folk fra fjern og nær nøt dagens middag og andre godsaker helt til klokka 19. Jeg må nesten driste meg frampå med en påstand:

Øiseth hotell er kanskje det koseligste og triveligste overnattingsstedet jeg har hatt på Richie the Cat's sykkeltur i 2021. Og ekstra fint er det da, at det også skulle bli det siste. 

Solen skinner på Øiseth hotell. 

DAG 3/3 - GJENNOM ELVEDALEN TIL MÅLSTREKEN

Navnet på Østerdalen mellom Tynset og Rena, var i gamle dager Elvedalen. EN kommune vitner fortsatt om det gamle navnet, nemlig Stor-Elvdal. Som også er ganske så stor. 

Jeg skulle dit. Det sto igjen to kommuner på årets siste tur, Stor-Elvdal var den første. 

Det var en passe mørbanka katt som tok kvelden på Øiseth hotell i Åkrestrømmen, men når man får muligheten til å hente seg inn med god seng og god mat i rolige omgivelser, er det utrolig hvor fort det kan gå med restitusjonen.

Takk Monica, Johnny, Nora og alle dere andre på Øiseth hotell, dere gir begrepet vertskap en helt riktig dimensjon. Fortsatt god sommer! 

Ferdig oppslått på pianoet på Øiseth hotell. 

I Stor-Elvdal heter kommunesenteret Koppang, og for å komme dit fra øst, må man over et ikke akkurat lite høydedrag. De første 15 kilometerne var flate og fine, langs den mektige og 4 mil lange Storsjøen, men så dreide vegen vestover, og opp i høyden bar det. Plutselig var det varmt, gitt. Og varmere skulle det bli. 

Nydelige Storsjøen. Smal, men 4 mil lang.

Vel nede i Koppang ble det tid til en liten sightseeing, og man kunne registrere at det var rigget til markedsdag, det var bra med folk ute og kikket selv om klokka så vidt hadde passert halv elleve. 

Markedsdag i Koppang. 

Velkommen til elgens rike, lissom. 

Burde ha vøri en trivelig passiar. 

Bodene fikk stå i fred for katten, det var fortsatt nesten 6 mil retning syd som gjensto, og denne gang måtte det for alvor sykles på den sterkt trafikkerte Riksvei 3, den med all trailertrafikken.

Det ble noen varme og trafikkbråkete mil før skiltet til Rena sentrum endelig dukket opp. Jeg var inne i Åmot kommune, den siste av turens ni nye kommuner. Rena, startstedet for Birkebeinerrennet og rittet, er kommunesenter i Åmot, her har Richie stått på startstreken flere ganger tidligere. 

Denne gangen var det imidlertid målstreken som gjaldt. 84 km på turens siste dag. Nachspielet må sies å være slutt, det er på tide å dra hjem. 

Selveste Birkebeineren på sokkel i Rena. 

Takk for at du har fulgt meg på tur i 2021. Neste år fullføres forhåpentligvis et prosjekt som begynte som en kuriositet for 15 år siden. Siden den gang har det vært 446 kommunenavn i Norge. Nå har jeg bilde foran 424 av dem. Hvilke kan du se under fanen 'Kommunene'. 

Sjalabais, og takk for i år!