Kosen med Fosen

Et sted i Indre Fosen i ettermiddag. 

Når man er så heldig å få rom på 'riktig side' på Scandic Bakklandet i Trondheim, har man Nidelva bokstavelig talt rett under seg, så nær at man med et riktig friskt fraspark omtrent kan ta morgenbadet rett fra hotellrommet.

Men man driver jo ikke med ekstremsport heller. Det får være nok at man i det hele tatt begir seg ut i det fri i disse coronatider, selv om man straks er fullvaksinert. Derimot er utsikten upåklagelig med en dallblå himmel som bakteppe, og the Cat fikk etter et par snap-utvekslinger konstatert at det på samme tid bøttet ned på Østlandet.

Det gjorde ikke akkurat humøret noe dårligere når man først skulle ut på havet, over fjorden, og oppsøke denne nye sammenslåingen av Leksvik og Rissa, for framtiden kalt Indre Fosen kommune.

Valget, for å komme til start, sto mellom 13 km sykling ut til Flakk på Byneset, og ferge over til Rørvik, som det faktisk heter på andre siden. Eller hurtigbåt fra Trondheims sjøside rett over til Vanvikan, noen kilometer lenger nord. Etter en kikk på rutetidene, var det en No brainer, hurtigbåt måtte det bli, med vind i håret, forbi Munkholmen and beyond.

Munkholmen står der den alltid har stått.

Rakk å komme i snakk med et eventyrlystent engelskspråklig par på båten, som hadde bestemt seg sent kvelden i forveien for å "ta en utflukt til Vanvikan". Da kan man vel si man er av det mer impulsive, reiseglade slaget. Samtalen kom raskt inn på dette Go Pro-kameraet som den mannlige delen av følget spradet rundt med, og etter en entusiastisk halleluja-beskrivelse av kameraets fortreffelighet, innså The Cat at her var det nok noe som bare måtte opp på ønskelista til jul.

Vel over i Indre Fosen, begynte det hele med en kjekk 2,5 kilometers oppoverbakke, en fin måte å få kroppen i gang på. Verre er det at kommunen ikke har greid å sette opp et kommuneskilt som varsler hvor man er ankommet, det har de heller ikke på fergeleiet Rørvik, og det må jeg si, Indre Fosen, at dét er skikkelig dårlig. Jeg tror det må være det eneste stedet i Norge der man ankommer en litt større kommune sjøveien, uten å bli 'ønsket velkommen".

At least I hope for it..... 

Nok om det, over Fosen-halvøya i vestlig, senere sydlig retning, skulle jeg, med vage minner fra tidligere turer om at her var det ganske flatt. Det var det ikke. Riktignok har de en ganske høy fjelltopp der' utom' som de kaller Kjerringklumpen, men at det var noe som het Fosen-fjella oppdaget jeg ikke før det hele var over, og jeg måtte konsultere Google hvorfor turen hadde vært såpass kupert. Det er mulig jeg misset de største toppene, men noen hundre høydemeter opp og ned ble det så absolutt, helt til jeg kom til veikrysset som viste Åfjord mot nord, og Bjugn mot syd.

Dagens 74 kilometer har ellers vært en nydelig sykkelopplevelse i like nydelig forsommervær, og med bare minnelige vindpust fra nord. Det ble altså bare kosen med Fosen.

Ankom Brekstad i Ørland kommune i god tid før Kystekspressen skulle komme og frakte mann og sykkel heim til utgangspunktet.

Avslutter med et bilde av det fine Ørland kysthotell på Brekstad som et bevis på mission accomplished. På dette stedet har jeg vært før, det vekker gode minner. Som her, i 2017, da jeg passerte nordover herfra på en tur der jeg kjørte 12 mil til start, lempet ut sykkelen og skulle til å sette på sideveskene, bare for å oppdage at jeg hadde glemt å montere på bagasjebrett. Da er det som kjent vanskelig å feste sykkelvesker...

Pilotturen er over, som et hvilket som helst annet kapittel. Men som det heter i ordtaket: ett avsluttet kapittel betyr ikke nødvendigvis slutten på boka. Det går faktisk fint å åpne den igjen senere, og lese videre. 

For Richie the Cat betyr 'senere' i hvert fall at det snart kommer en sommertur.  21.juni sitter jeg på Røst, og det hele kan begynne. Inshallah.

                        ***

Ankomst Bartebyen

 Det var på alle måter en stille morgen på Høgkjølen, lufta var nesten urørlig og sola skinte fra nesten skyfri himmel. Selv om katten nok kjente gårsdagen en smule i beina, var det lett å sette herr Diamant R3 i bevegelse, (Vi kan late som R3 står for Richie's sykkel #3) 

Her skulle man tross alt begi seg utfor i godværet, bokstavelig altså, den under 7 mil lange sjarmøretappen til Trønder-hovedstaden fulgte gamleveien ned mot Fannrem, home of Nils Arne Eggen, det var ikke en bil å se, og de første to mila gikk nesten av seg selv.

Vel framme til bunkring (les: kaffe og frokost på en utebenk på Shell) fikk jeg litt tid til å sette meg inn i historien han Jon Olav, vertskapet på fjellcampen, fortalte på morgenkvisten, om en viss Christian Thams.

Skal si litt om det, men først en takk for kjempefint husvære der oppe på kjølen, riktig god sommer til dere!

Det er rart, og ofte interessant, å oppdage noe man ikke vet fra før, det beviser nok en gang at man aldri må innbille seg at man vet alt her verden. Denne Thams, for eksempel, har gått under radaren min, (akkurat som møsbrømlefse og Okka by) men han var litt av en type, altså.

Han var sønn av distriktet, levemann og industrimann og globetrotter, velstående selvsagt, han bygde Norges første elektriske jernbane, han drev og solgte ferdighus allerede ved forrige århundreskifte, mange tiår før Moelven og andre kom på å gjøre det samme. Han solgte togstasjoner til Kongo, ble både fransk og belgisk visekonsul, og giftet seg i Sveits med en baronesse med det klingende navnet Sarah Sybille Francoise Antoinette Elenore baronesse de Spengler. Som han skilte seg fra etter 26 års ekteskap, det var jo ganske spesielt å gjøre på begynnelsen av 1900-tallet. De påstår at han var av engelske aner, en eller annen som slengte seg i Themsen på 1600-tallet for å slippe unna sine forfølgere, med så stor suksess at han besluttet ta elvas navn til sitt eget.

Little Norway midt i Orkanger. 

I denne sammenheng er det viktigste likevel å nevne at han bygde en stavkirke-kopi til verdensutstillingen i Chicago i 1893, den ble etterpå skrudd ned, fraktet til heimlandet, satt sammen igjen, og står nå i all sin prakt på Bårdshaug i Orkanger.

Ikke helt original men likevel ganske spektakulær. 

Om sykkelturen innover mot Trondheim er ikke mye å melde, annet enn at den for katten representerte selve essensen av det gode liv. Trondheimsfjorden har vel aldri sett finere ut, vegen var stort sett flat og fin, og sola varmet så mye at det til slutt ble nødvendig å putte jakka i sekken, og la det stå til i korterma. 

Det gode liv ved Trondheimsfjordens bredder. 

Vel framme i byen der munnbind-påbudet var høyst reelt (nå håper jeg det snart er over med sånne ting! ) , var det tid for en foto-shoot utenfor majestetiske Nidarosdomen, og ikke minst: en økologisk kaffe og en ditto skillingsbolle ved et uteserveringsbord i sola. 

På Scandic Bakklandet ble katten tatt  meget vel imot, som alltid på Scandic, og til tross for en kostnadsfri bonusnatt ble han sporenstreks oppgradert og foret med sjokolade.

I morgen bærer det med båt over fjorden, og til 80 nye kilometer på sykkelen, over Fosen-halvøya. Går alt som planlagt er det slutt på forspielet i 17-tida. Tror jeg.

Første pinsedag. Og nasjonalhelligdommen i sikte. 

Fra Heim til Trøndelag

Nordvestlandet pinseaften. Postkort-Norge! 

Litt dobbel betydning i overskriften der kanskje, mer om det etter hvert.

Men altså, dette er årets første blogginnlegg fra årers første tur! Den såkalte pilot-turen, der mann og sykkel (mest mann) skal testes på om formen holder til å gjennomføre den årvisse, lange sommerturen.

Det skulle ha vori Østerdalen som sto for forspielet, i stedet sitter the Cat i ei hytte på Høgkjølen, på fjellet i Orkland kommune, i skrivende stund mens regnet høljer ned. (det er nok mest en byge).

122 nydelige kilometer har det blitt, en route Kristiansund-Trondheim, på en tredagers sanketur for kommune-Norges skyld.

Richie på vårtur - godt hjulpet av Ritchey. 

Jeg har en venn som, blant annet, driver med alpakka. (det er jo ganske kult å melde i nye sosiale settinger. Hva driver du med da? Jeg driver med alpakka). Okke som, han beskrev nylig euforien de søte dyra formidlet da de ble sluppet ut på sommerbeite for første gang. - Dét er ekte glede, det, sa han, og jeg kunne ikke fri meg fra å kjenne på samme følelsen da dagen startet på tørre veier i morgensola over Tustna, med idylliske viker og bukter og glitrende hav å hvile øynene på, og akkompagnert av fuglesang og blomsterduft. Det er vår i fedrelandet. 

Slaraffenliv på Tustna. 

Mine tanker gikk også til forrige gang jeg på alvor var på disse trakter, sammen med min sykkelvenn Wuls,  det var første etappe på hovedturen for syv år siden, du kan lese om det her. 

Mest gråstein, men skatten er nok der et sted. Eller? 

I Kristiansund var det smitteoppblomstring av corona og kommunelegen hadde formant folket om at "dette er ikke tiden for sosiale kontakter". Så da kunne man like godt hive seg på sykkelen, ut i det fri, riktignok for å oppsøke en annen by hjemsøkt av økende smittetall, der de til og med nylig hadde innført munnbind-påbud.

Det siste er et morsomt ord som ingen hadde skjønt det spøtt av for to år siden, og trillende langs vegen i den eneste delen av landet som hadde lovet et ok pinsevær, gikk tankene til et annet nyord som hadde dukket opp: Rulleregler. Det er selvsagt regjeringens formaninger til russen det er snakk om, men her kunne jeg jo lage mine egne rulleregler, og de var igrunn enkle: jeg skulle med minste motstands vei rulle fra fjord til fjell, opp til Høgkjølen fjellcamp på Hemnekjølen.

Arasvika tilbød ferge - og en storslagen utsikt. 

Dette med heim, som overskriften snakket om, hadde forøvrig litt med at jeg skulle fra det som er heim, i hvert fall sånn i det daglige, og gjennom Heim for å komme fram. Heim kommune, altså, en nyskapning som oppsto ved at de "stjal" Halsa kommune fra Møre og Romsdal, annekterte halvparten av nå nedlagte Snillfjord kommune, og innlemmet gamle Hemne kommune i det som fra 1.januar 2020 har blitt hetende Heim. Heim i Trøndelag, må vite. Som delvis lå i Møre og Romsdal. 

Ankommet fjellet. Snøen lå fortsatt og tunge skyer truet. 
Men Hemnekjølen er vakker uansett. 

Heim strakte seg et godt stykke opp på fjellet, der de fikk avløsning av like nye Orkland kommune. De hadde tatt med seg resten av Snillfjord, og med utgangspunkt i Meldal og Orkdal kommuner, kalte de seg Orkland. Fra fjord og dal, til LAND, der altså. 

Når først kommuneskiltet dukket opp, var det heldigvis ikke noe ork å ta seg den siste mila til bestemmelsesstedet, flotte Høgkjølen fjellcamp. 

Her regjerer han Jon Olav og a' Jorunn, og katten har blitt strålende tatt imot, og blitt innlosjert i et krypinn av fin kvalitet, som dessuten bærer det megetsigende navnet "Jubelstredet". Det er bedre enn Beringstredet, og til og med bedre enn Kim Larsens Rabalderstræde. 

Det står på kortveggen der. Jubelstredet!

I kveld byr vertskapet på koselig samling rundt bålet med gratis kaffe og kake, dette er en helt topp plass med både faste vognplasser, hytter og drop-in, og med et fjellterreng som bare ber om utforskning, sommer som vinter. 

Allslags lektyre tilgjengelig på rommet. 
Gjesteboka - eller spenningsfortelling om en bursdag i Firenze.... 

Og så har de ny, stor fest-lavvo som innbyr til lystige lag i godt selskap, even more so når dette corona-spøkelset drar sin vei. 

Her er det duket for en liten personlig festaften
etter over 12 mil på sykkel. 

I morgen går ferden til Trondheim by, og måtte det bare være mulig å nå fram før regnet som er meldt på ettermiddagen, melder sin ankomst.