Fra Heim til Trøndelag

Nordvestlandet pinseaften. Postkort-Norge! 

Litt dobbel betydning i overskriften der kanskje, mer om det etter hvert.

Men altså, dette er årets første blogginnlegg fra årers første tur! Den såkalte pilot-turen, der mann og sykkel (mest mann) skal testes på om formen holder til å gjennomføre den årvisse, lange sommerturen.

Det skulle ha vori Østerdalen som sto for forspielet, i stedet sitter the Cat i ei hytte på Høgkjølen, på fjellet i Orkland kommune, i skrivende stund mens regnet høljer ned. (det er nok mest en byge).

122 nydelige kilometer har det blitt, en route Kristiansund-Trondheim, på en tredagers sanketur for kommune-Norges skyld.

Richie på vårtur - godt hjulpet av Ritchey. 

Jeg har en venn som, blant annet, driver med alpakka. (det er jo ganske kult å melde i nye sosiale settinger. Hva driver du med da? Jeg driver med alpakka). Okke som, han beskrev nylig euforien de søte dyra formidlet da de ble sluppet ut på sommerbeite for første gang. - Dét er ekte glede, det, sa han, og jeg kunne ikke fri meg fra å kjenne på samme følelsen da dagen startet på tørre veier i morgensola over Tustna, med idylliske viker og bukter og glitrende hav å hvile øynene på, og akkompagnert av fuglesang og blomsterduft. Det er vår i fedrelandet. 

Slaraffenliv på Tustna. 

Mine tanker gikk også til forrige gang jeg på alvor var på disse trakter, sammen med min sykkelvenn Wuls,  det var første etappe på hovedturen for syv år siden, du kan lese om det her. 

Mest gråstein, men skatten er nok der et sted. Eller? 

I Kristiansund var det smitteoppblomstring av corona og kommunelegen hadde formant folket om at "dette er ikke tiden for sosiale kontakter". Så da kunne man like godt hive seg på sykkelen, ut i det fri, riktignok for å oppsøke en annen by hjemsøkt av økende smittetall, der de til og med nylig hadde innført munnbind-påbud.

Det siste er et morsomt ord som ingen hadde skjønt det spøtt av for to år siden, og trillende langs vegen i den eneste delen av landet som hadde lovet et ok pinsevær, gikk tankene til et annet nyord som hadde dukket opp: Rulleregler. Det er selvsagt regjeringens formaninger til russen det er snakk om, men her kunne jeg jo lage mine egne rulleregler, og de var igrunn enkle: jeg skulle med minste motstands vei rulle fra fjord til fjell, opp til Høgkjølen fjellcamp på Hemnekjølen.

Arasvika tilbød ferge - og en storslagen utsikt. 

Dette med heim, som overskriften snakket om, hadde forøvrig litt med at jeg skulle fra det som er heim, i hvert fall sånn i det daglige, og gjennom Heim for å komme fram. Heim kommune, altså, en nyskapning som oppsto ved at de "stjal" Halsa kommune fra Møre og Romsdal, annekterte halvparten av nå nedlagte Snillfjord kommune, og innlemmet gamle Hemne kommune i det som fra 1.januar 2020 har blitt hetende Heim. Heim i Trøndelag, må vite. Som delvis lå i Møre og Romsdal. 

Ankommet fjellet. Snøen lå fortsatt og tunge skyer truet. 
Men Hemnekjølen er vakker uansett. 

Heim strakte seg et godt stykke opp på fjellet, der de fikk avløsning av like nye Orkland kommune. De hadde tatt med seg resten av Snillfjord, og med utgangspunkt i Meldal og Orkdal kommuner, kalte de seg Orkland. Fra fjord og dal, til LAND, der altså. 

Når først kommuneskiltet dukket opp, var det heldigvis ikke noe ork å ta seg den siste mila til bestemmelsesstedet, flotte Høgkjølen fjellcamp. 

Her regjerer han Jon Olav og a' Jorunn, og katten har blitt strålende tatt imot, og blitt innlosjert i et krypinn av fin kvalitet, som dessuten bærer det megetsigende navnet "Jubelstredet". Det er bedre enn Beringstredet, og til og med bedre enn Kim Larsens Rabalderstræde. 

Det står på kortveggen der. Jubelstredet!

I kveld byr vertskapet på koselig samling rundt bålet med gratis kaffe og kake, dette er en helt topp plass med både faste vognplasser, hytter og drop-in, og med et fjellterreng som bare ber om utforskning, sommer som vinter. 

Allslags lektyre tilgjengelig på rommet. 
Gjesteboka - eller spenningsfortelling om en bursdag i Firenze.... 

Og så har de ny, stor fest-lavvo som innbyr til lystige lag i godt selskap, even more so når dette corona-spøkelset drar sin vei. 

Her er det duket for en liten personlig festaften
etter over 12 mil på sykkel. 

I morgen går ferden til Trondheim by, og måtte det bare være mulig å nå fram før regnet som er meldt på ettermiddagen, melder sin ankomst.