Kosen med Fosen

Et sted i Indre Fosen i ettermiddag. 

Når man er så heldig å få rom på 'riktig side' på Scandic Bakklandet i Trondheim, har man Nidelva bokstavelig talt rett under seg, så nær at man med et riktig friskt fraspark omtrent kan ta morgenbadet rett fra hotellrommet.

Men man driver jo ikke med ekstremsport heller. Det får være nok at man i det hele tatt begir seg ut i det fri i disse coronatider, selv om man straks er fullvaksinert. Derimot er utsikten upåklagelig med en dallblå himmel som bakteppe, og the Cat fikk etter et par snap-utvekslinger konstatert at det på samme tid bøttet ned på Østlandet.

Det gjorde ikke akkurat humøret noe dårligere når man først skulle ut på havet, over fjorden, og oppsøke denne nye sammenslåingen av Leksvik og Rissa, for framtiden kalt Indre Fosen kommune.

Valget, for å komme til start, sto mellom 13 km sykling ut til Flakk på Byneset, og ferge over til Rørvik, som det faktisk heter på andre siden. Eller hurtigbåt fra Trondheims sjøside rett over til Vanvikan, noen kilometer lenger nord. Etter en kikk på rutetidene, var det en No brainer, hurtigbåt måtte det bli, med vind i håret, forbi Munkholmen and beyond.

Munkholmen står der den alltid har stått.

Rakk å komme i snakk med et eventyrlystent engelskspråklig par på båten, som hadde bestemt seg sent kvelden i forveien for å "ta en utflukt til Vanvikan". Da kan man vel si man er av det mer impulsive, reiseglade slaget. Samtalen kom raskt inn på dette Go Pro-kameraet som den mannlige delen av følget spradet rundt med, og etter en entusiastisk halleluja-beskrivelse av kameraets fortreffelighet, innså The Cat at her var det nok noe som bare måtte opp på ønskelista til jul.

Vel over i Indre Fosen, begynte det hele med en kjekk 2,5 kilometers oppoverbakke, en fin måte å få kroppen i gang på. Verre er det at kommunen ikke har greid å sette opp et kommuneskilt som varsler hvor man er ankommet, det har de heller ikke på fergeleiet Rørvik, og det må jeg si, Indre Fosen, at dét er skikkelig dårlig. Jeg tror det må være det eneste stedet i Norge der man ankommer en litt større kommune sjøveien, uten å bli 'ønsket velkommen".

At least I hope for it..... 

Nok om det, over Fosen-halvøya i vestlig, senere sydlig retning, skulle jeg, med vage minner fra tidligere turer om at her var det ganske flatt. Det var det ikke. Riktignok har de en ganske høy fjelltopp der' utom' som de kaller Kjerringklumpen, men at det var noe som het Fosen-fjella oppdaget jeg ikke før det hele var over, og jeg måtte konsultere Google hvorfor turen hadde vært såpass kupert. Det er mulig jeg misset de største toppene, men noen hundre høydemeter opp og ned ble det så absolutt, helt til jeg kom til veikrysset som viste Åfjord mot nord, og Bjugn mot syd.

Dagens 74 kilometer har ellers vært en nydelig sykkelopplevelse i like nydelig forsommervær, og med bare minnelige vindpust fra nord. Det ble altså bare kosen med Fosen.

Ankom Brekstad i Ørland kommune i god tid før Kystekspressen skulle komme og frakte mann og sykkel heim til utgangspunktet.

Avslutter med et bilde av det fine Ørland kysthotell på Brekstad som et bevis på mission accomplished. På dette stedet har jeg vært før, det vekker gode minner. Som her, i 2017, da jeg passerte nordover herfra på en tur der jeg kjørte 12 mil til start, lempet ut sykkelen og skulle til å sette på sideveskene, bare for å oppdage at jeg hadde glemt å montere på bagasjebrett. Da er det som kjent vanskelig å feste sykkelvesker...

Pilotturen er over, som et hvilket som helst annet kapittel. Men som det heter i ordtaket: ett avsluttet kapittel betyr ikke nødvendigvis slutten på boka. Det går faktisk fint å åpne den igjen senere, og lese videre. 

For Richie the Cat betyr 'senere' i hvert fall at det snart kommer en sommertur.  21.juni sitter jeg på Røst, og det hele kan begynne. Inshallah.

                        ***