Ankomst Bartebyen

 Det var på alle måter en stille morgen på Høgkjølen, lufta var nesten urørlig og sola skinte fra nesten skyfri himmel. Selv om katten nok kjente gårsdagen en smule i beina, var det lett å sette herr Diamant R3 i bevegelse, (Vi kan late som R3 står for Richie's sykkel #3) 

Her skulle man tross alt begi seg utfor i godværet, bokstavelig altså, den under 7 mil lange sjarmøretappen til Trønder-hovedstaden fulgte gamleveien ned mot Fannrem, home of Nils Arne Eggen, det var ikke en bil å se, og de første to mila gikk nesten av seg selv.

Vel framme til bunkring (les: kaffe og frokost på en utebenk på Shell) fikk jeg litt tid til å sette meg inn i historien han Jon Olav, vertskapet på fjellcampen, fortalte på morgenkvisten, om en viss Christian Thams.

Skal si litt om det, men først en takk for kjempefint husvære der oppe på kjølen, riktig god sommer til dere!

Det er rart, og ofte interessant, å oppdage noe man ikke vet fra før, det beviser nok en gang at man aldri må innbille seg at man vet alt her verden. Denne Thams, for eksempel, har gått under radaren min, (akkurat som møsbrømlefse og Okka by) men han var litt av en type, altså.

Han var sønn av distriktet, levemann og industrimann og globetrotter, velstående selvsagt, han bygde Norges første elektriske jernbane, han drev og solgte ferdighus allerede ved forrige århundreskifte, mange tiår før Moelven og andre kom på å gjøre det samme. Han solgte togstasjoner til Kongo, ble både fransk og belgisk visekonsul, og giftet seg i Sveits med en baronesse med det klingende navnet Sarah Sybille Francoise Antoinette Elenore baronesse de Spengler. Som han skilte seg fra etter 26 års ekteskap, det var jo ganske spesielt å gjøre på begynnelsen av 1900-tallet. De påstår at han var av engelske aner, en eller annen som slengte seg i Themsen på 1600-tallet for å slippe unna sine forfølgere, med så stor suksess at han besluttet ta elvas navn til sitt eget.

Little Norway midt i Orkanger. 

I denne sammenheng er det viktigste likevel å nevne at han bygde en stavkirke-kopi til verdensutstillingen i Chicago i 1893, den ble etterpå skrudd ned, fraktet til heimlandet, satt sammen igjen, og står nå i all sin prakt på Bårdshaug i Orkanger.

Ikke helt original men likevel ganske spektakulær. 

Om sykkelturen innover mot Trondheim er ikke mye å melde, annet enn at den for katten representerte selve essensen av det gode liv. Trondheimsfjorden har vel aldri sett finere ut, vegen var stort sett flat og fin, og sola varmet så mye at det til slutt ble nødvendig å putte jakka i sekken, og la det stå til i korterma. 

Det gode liv ved Trondheimsfjordens bredder. 

Vel framme i byen der munnbind-påbudet var høyst reelt (nå håper jeg det snart er over med sånne ting! ) , var det tid for en foto-shoot utenfor majestetiske Nidarosdomen, og ikke minst: en økologisk kaffe og en ditto skillingsbolle ved et uteserveringsbord i sola. 

På Scandic Bakklandet ble katten tatt  meget vel imot, som alltid på Scandic, og til tross for en kostnadsfri bonusnatt ble han sporenstreks oppgradert og foret med sjokolade.

I morgen bærer det med båt over fjorden, og til 80 nye kilometer på sykkelen, over Fosen-halvøya. Går alt som planlagt er det slutt på forspielet i 17-tida. Tror jeg.

Første pinsedag. Og nasjonalhelligdommen i sikte.