Stengt og stengt og stengt. Men vær, det var det.

Ankom den vesle øya Værøy med båten sent i går kveld, i helt ok - vær. Øya ligger midt uti Vestfjorden, på den nest sydligste av de bebodde Lofotøyene. Røst og Værøy. I en tid der "alle" skal til Lofoten, er det de som smiler og sier disse to er "Lofoten for viderekomne" . Vi får nå se. Røst var i hvert fall helt strålende. 

En spesiell takk til Hilde for "Astridhuset", takk for oss og riktig god sommer. Skal man noen gang bo på Røst, våger jeg å si at dette er øyas fineste husvære, og pssst: HER er linken. 

Fine, fine huset på Røst. 

Tilbake til Værøy. Både egen kommune og selvtitulert som Nordlands største fiskevær. Mange kommer hit for å gå i fjellet. Og se utover storhavet. Vi leser om kritthvite strender, stillhet og boltreplass. Hva kan de to syklende vente seg? 

Det regnet godt i morges, så godt at man faktisk våknet av det. Tåka lå tung rundt fjellene og luftfuktigheten var høy. Men helt som bestilt ble kranene skrudd av der oppe i oven sånn ca klokka elleve, og etter å ha tillatt en times delvis asfaltopptørking var det bare sette hjula i gang og begi seg ut på oppdagelsestferd. 6,5 kilometer på sykkel. Retning nord. 

På Værøy bor folk enten på Sørland eller i Nordland. 9 av 10 bor i dag på Sørland, men det er i Nordland vi finner Lofotens eldste kirke, gamle Værøy kirke. Den har stått der siden 1799. Kirka er ganske fint utsmykket, og kirkekunsten viser at tørrfiskhandelen også i gammel tid var innbringende.

Værøy gamle kirke. Stått her siden 1799.

Ved siden av kirka ligger den gamle, staselige prestegården, som  på nettet lokker med åpen kafé og muligheten til å vandre innvendig blant værelser fulle av historie. 

Guess what. Det var stengt. 

Det meste var i grunnen stengt på Værøy....Vi trillet videre, bortetter grusvegen på nordsida av øya, og kom til en slags veiens ende, ved den såkalte Nordlandshagen. Som viste seg å være en badestrand uten badende, men med et lite antall friskuser som hadde slått opp telt. Happy camping, sier nå the Cat. Om ikke annet så var sola kommet fram og temperaturen i ferd med å bli riktig så behagelig. 

"Nordlandshagen". Stillhet og boltreplass, akkurat som lovet. 

I gamle dager, ikke så veldig lenge siden faktisk, var det premie å få dersom man fikk tak i ei ørn her ute på øya.  Ørna tok mye sau, het det. Det ble bygget såkalte ørnehus noen steder, små steinhus der man kunne gjemme seg inne. Så tredde man åte på ei stang for å lokke fuglen til huset (med mat formoder jeg), for så å bokstavlig talt slå kloa i den (med bare nevene, altså) i det den landet. Det sies at folk på Værøy tok livet av rundt 250 ørn i året på denne måten da det sto på som verst. I dag, derimot, er man nok litt ambivalent i forhold til datidens herjing med den nå fredede fuglen. 

Vi snudde syklene og fikk et fint panorambikde av bebyggelsen på vei tilbake til "hovedstaden". 

Downtown Værøy i sikte. 

Riktignok kunne vi tatt beina fatt fra der vegen slutter, og ruslet stien ut til den fraflyttede og isolerte grenda Måstad. Her bodde det 150 mennesker en gang, og de "drev stort med" lundefugl.  Så stort at de utviklet en helt ny hunderase, lundehunden, for å "hjelpe" dem i arbeidet. Norsk lundehund regnes i dag som en av verdens mest sjeldne hunderaser, og "alle nålevende lundehunder kan henledes til Værøy", som det heter på Wikipedia. Det er jo ganske spesielt?

Til slutt trillet turistene i ensom majestet en tur innom Værøy ganle handelssted. Her er kolonialen uberørt av tidens tann, disken og kassaapparatet er det samme, og ellers hadde de filetfabrikk, telegraf, postmesterbolig, to bakerier og ett apotek i gamle dager. Blant annet. Men det var før, altså. Nå er alt restaurert og det gis omvisning blant bygninger, varer og esker med historisk sus.

Værøy gamle handelssted. 

Eksempel på historisk sus i nåtidens innpakning. 

Men guess what: Det var stengt.

Kvelden kom, og sykkelfølget hadde fått beholde sitt husvære til båten like før klokka 23 skulle frakte oss over til sydspissen av selve Lofoten. Destinasjon etter nye 5 km sykling: Det ikoniske fiskeværet Reine. Defra og nordover berettes i morgen, da begynner syklinga for alvor.

Kveldssola skinte og vi tenkte vi skulle ta en matbit og noe i glasset før avreise, på det som viste seg å være nesten det eneste restaurant-etablissementet på øya: Lofoten Værøy Brygge. 

Guess what: Det var stengt.

Heldigvis var båten åpen, og villig til å frakte folk og sykler til Moskenes. Heng med!