Til den blå byen

Det var et regntungt Svolvær som ønsket 'velkommen' til nok en dag på sykkelsetet. Ikke sånn at det høljet ned, det var mer at det var en ny dag med lave, tunge tåkeskyer, bare at denne gang inneholdt flere av dem en god dose regn. Tiltykning til regnbyger, som meteorologen kanskje ville sagt. 

Vått og stille på torget i Svolvær i morges. 

Det var uansett bare å begi seg avsted igjen, videre nordover langs Nasjonal Turistveg  E10. 

Der dukket etter en stund synet av Sildpollnes kapell opp, der det ligger ytterst på en odde. Gudshuset fra slutten av 1800-tallet er kanskje mest kjent som et nydelig fotomotiv når man kommer sydfra, for ellers har det de siste åra bare vært spetakkel med det. 

Sildpollnes kapell. Klassisk Lofoten-motiv.

Ved kapellet ligger også avkjøringa til Laukvik. Den drøye 3 mil lange veien på vestsida av Lofoten gir kanskje den fineste sykkelopplevelsen av dem alle her. Veien er smal og jomfruelig hva trafikk angår, og bukter seg langs kystlinja før den igjen kobler seg på E10. 

The Cat hadde ikke tid til omveien, og dessuten var det fortsatt en viss sannsynlighet for å bli klissvåt. (Noe han selvsagt skulle bli uansett.) I stedet passerte han Lofotens høyeste fjell Higravstinden ved den lille bygda Laupstad, innerst i den vakre Austnesfjorden. (Austnesfjorden rasteplass er for øvrig omtalt som en turistattraksjon der den ligger langs E10.) Videoen under er tatt deromkring. 

Så trillet mann og sykkel over i Hadsel kommune, og det blir etter hvert tid for litt fergeavslapping (det var et morsomt ord) på strekningen Fiskebøl-Melbu. Vel over fjorden, var det bye bye Lofoten og hello Vesterålen, for alvor. 

Det er nydelig også i Vesterålen. De 15 kilometerne videre til kommunesentret Stokmarknes begynte kjekt og greit, men det skal sies at det kom ei fryktelig regnbyge langs vegen der, det ble som å stå i en kald dusj i en halvtime. Dermed var det 'ei drukna katte' som ankom byen og fikk inntatt dagens lunsj på et bakeri. 

Bakkesoleie. I eng etter eng langs vegen. 

Og hundekjeks. Overalt hundekjeks. 

Trolske tilstander ved Laupstad i formiddag. 

Stokmarknes kaller seg "Hurtigrutas fødested" fordi min nesten-navnebror Richard With kalles Hurtigrutas far (altså grunnlegger). Og ganske riktig, Stokmarknes var hans sted. I dag finnes museet Hurtigrutas Hus i byen, en ganske spektakulær bygning ved kaikanten... 

Hurtigrutas Hus til høyre i bildet. 

Skikkelig velkomst. Richard With, altså. 

Syklingen fra Stokmarknes til bestemnelsesstedet Sortland ble en aldeles nydelig affære, med lett medvind i ryggen og nærmest paddeflat veg. 

Majestetiske Hadselbrua. Myk forsering. 

Så til overskriften. Sortland kalles, ikke bare på folkemunne, for "Den blå byen" . Det er ikke fordi uvanlig mange stemmer blått her, men fordi veldig mange av husene er blå, i forskjellige varianter. Det er MYE som er blått i Sortland. 

Vi er blitt tatt imot på strålende vis på Scandic Sortland, som må sies å være Sortlands nye stolthet. Hotellet ligger vakkert til nede ved fjordkanten, og er på alle måter nytt og moderne. Her var det kjærlighet ved første blikk for kattens del, så voldsomt at det bookes en ekstra natt i pur glede. 

Blått både her og der i Sortland. 

Dermed blir også reisen til Andøy og Risøyhamn utsatt én dag, det gir bedre korrespondanse med tanke på siste etappe (Senja) og gjør at morgendagen i sin helhet kan vies kommunesanking i Vesterålen. 

Bø og Øksnes, nå skal dere 'sykkeltas'!